En rar følelse

Hmm. Jeg vurderer hardt å legge meg egentlig. Jeg har vært for meg selv i en god stund nå og kjeder meg nesten skakk ihjel. Er det sånn at enkelte personer trenger folk rundt seg hele tiden, for ikke å kjede seg? Er det et behov, et must eller en følelse?

Jeg vet med meg selv at jeg egentlig har fått mye ut av dagen, gjort mye morsomt og vært aktiv sosialt - Men hva nå? Noen sitter oppe i stua og ser på tv, mange andre sitter på rommene sine og sysler med helt andre ting. Noen er også ute å damper, mens andre blandt annet står i gangen, utenfor dører min å skriker å skråler, som om de ikke hadde gjort noe annet hele livet!

Er det min egen skyld at jeg nå sitter alene med følelsen av at "alle andre" gjør noe? Eller er det en annen grunn? Følelsen av at jeg stort sett, alt for ofte, må ta intiativet når det gjelder å menge med folk på skolen begynner å bli litt tung å bære på, igrunn.

Jeg har tenkt litt i det siste; kanskje folk tar meg for gitt, at jeg muligens er yngre enn de aller fleste, og at det kan ha en virkning på dem? Såklart, folk som er jevnaldrene - som deler samme interesse og har den samme humoren, såklart de vil mingle - men ingen har spurt meg?

Det er en slitsom og trist tanke.

Kanskje jeg er ung til sins og er en SMULE mer barnslig enn de fleste, men hvorfor skal det være en hindring? Jeg er meg selv, og oppfører meg deretter.
- Som om jeg skulle vært 45 år og oppført meg som en på 21, det ville blitt drøyt det også. Jeg er akkurat blitt 18, og det eneste folk har av kommentarer er at jeg er så barnslig osv. De kan vende seg mot andre og få med dem til å le - mens jeg bare står der og føler meg misforstått.

Greit at jeg ikke er den smarteste i verden, men jeg har følelser, og jeg blir lei den samme spøken og kommentaren gang på gang jeg også.

Bare sånn at det er sagt, så det ikke skal bli noen misforståelser blandt folk på skolen som antagligvis kommer til å lese dette, så er det ikke på noen måte jeg prøver å være slem, eller virke sur. Det er NOEN på skolen som kunne blunket to ganger før de spytter ut den første kommentaren som dukker opp i hodet, og det mener jeg. Jeg er lei.