Redsel

Det å være redd varierer fra individ til individ. Hva betyr det egentlig å være redd? Jeg tror det er temmelig umulig å definere redd, så jeg lar være. Det jeg derimot vet, er at redselen utvikler seg i takt med kroppen. La oss ta en nærmere titt på dette..

Like etter fødselen har hjernen ennå ikke begynt å fungere. Som følger av dette er barnet simpelthen ikke redd! Men når ungen begynner å nærme seg fire år, er det dens plikt å utforske verden. I denne alderen gjør de seg altså kjent med Tellus mystikk og mysterier. De tingene dem føler seg usikre på, er ting dem automatisk blir redde. En søt og uskyldig julenisse kan se ut som et overgrodd monster i en fireårings øyne!

Nå er den lille rakkeren blitt så gammel som sju år. De skumle gjenstandene fra fireårsstadiet har nå individet gjort seg erfaringer omkring, og de ser på ting helt annerledes enn før. Synet på den grusomme julenissen har tatt helomvending, og nissen blir paradoksalt nok sett på som verdens snilleste skapning. Nå er det uvisse, som for eksempel mørket, som er det hete redselsmomentet. Har en dårlige opplevelser med mørket i denne tiden, kan det prege vedkommende lenge.

Så var vi kommet frem til midten av barneskolen, nemlig 10 års alderen. Mørket er også her en aktuell faktor. Mareritt preger også hverdagen. Jeg tror mareritt skyldes ansvarsløse foreldre som altfor snille med tanke på aldersgrenser ved diverse filmer. Selv om Kaptein Krok og Supermann ikke høres så ille ut på papiret, kan det ofte ha en negativ innvirkning på unge og uvitende.

Barnet, eller skal jeg si ungdommen, planter sine første steg på ungdomsskolen. Voksentilværelsen nærmer seg med stormskritt. I dette stadiet har de fleste den såkalte ”Jeg er tøff og stilig – holdningen”. Kjenne du deg litt igjen eller? Uansett, som ungdommer flest liker de ikke å vise at de er redd for noe. Og å skrike er en skam! Men hvis ungdommen faktisk er redd noe, kan det være ting som å bli steng ute og lignende. Dette holder de dog. får seg selv, i motsetning til tidligere, hvor en hylte ut straks en merket seg truet!

Mennesket har nå nådd voksenstadiet, og hvor det var flaut å innrømme redsel skal liksom være forbi. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Fordi hankjønnet kan ennå virke litt uredde på utsiden. Spesielt de sterke mannfolka tror fremdeles de er ”Tøffe Tom”. Hunkjønnet derimot, har få problemer med å ytre sine tanker. Faktum er at et voksent menneske er redd svært lite fysiske ting. Det som faktisk er et problem, er angst, angst som man kan trekke paralleller med redd. En liten filleting som å gå ut å vise seg blant folk, kan være en vrien oppgave får flere voksne i dag.

Tiden går, men redselen består. Man begynner å miste håret, og kroppen skrumper inn både her og der. Individet har skaffet seg livslang erfaring, og det forekommer sjelden redsel. Hvis det derimot skjer, er det ofte faktoren eldrehjem som står sentralt. Mange ”gamlinga” er redde får å måtte flytte på eldrehjem. Der finnes også dem som er redd får at folk skal oppdage at de er glemsk.


Jeg har nå tatt for meg redsel gjennom en hel livssyklus. I løpet av ”reisen” har jeg faktisk ombestemt meg. Jeg skal prøve å gjøre et hederlig forsøk på å definere det å være redd; Du er redd fordi du oppfatter ting som usikkert eller truende. Redselen utvikler seg i takt med kroppen, og dine livserfaringer avgjør hva du er redd. Den som tørr å ytre sin redsel, er ofte den som er minst renn, og motsatt.

Sexpress

Jenta ligger i senga ved siden av kjæresten. Hun er bare 15 år, og han er 19. De har vært sammen i to uker nå, og han er lei av å vente. Vente på at hun skal bli klar til å gjøre forholdet deres fullkomment.
-Jeg forstår ikke hva som er problemet! Alle andre gjør det jo!
Og hva er gjør jenta til slutt? Jo, hun ligger med han. Hvorfor vil du kanskje spørre. Hvorfor gjør hun det når hun ikke er klar? Jo, for alle andre gjør det. I tenårene er du sårbar og alltid redd for å være annderledes enn alle de andre. Være unormal.

Det er lett for meg å sitte her å si: - "Drit i han! Hvis han presser deg til å gjøre noe du ikke vil, er han ikke noe å samle på likevel!"

Det er lett å være tøff når du ikke har vært i den samme sitvasjonen selv. Men tenk etter, hadde du opplevd det samme, hadde du tørt å si nei? Sagt at du ikke var klar når han du elsket lå der ved siden av deg og sa at "alle andre gjør det"?

Redselen for å miste han, redselen for å være unormal og redselen for å ikke være sånn så alle andre er sterk. Og det ender ofte akkurat som i dette eksempelet.

Den seksuelle lavalderen i Norge er 16 år. Og det er ikke uten grunn. Den loven er der for de eldre ikke skal utnytte de uerfarne og de sårbare. For det er det vi er. Vi er små og sårbare. Likevel skjer det hver dag, hver dag utnytter de eldre oss som ikke klarer å si nei.

Kanskje blir jenta også gravid. At ei på 15 år blir gravid er en trist og tragisk hendelse. Men det har skjedd før og det kommer til å skje igjen. Kanskje velger jenta å ta abort, kanskje velger hun å bere fram barnet. Uansett hva hun gjør, så er livet hennes totalt forandret fra dagen befruktelsen skjer. Å ta abort er noe som er veldig tungt, og bare de som har gjennomgått det kan forstå hvor forferdelig det egentlig er. Velger jenta å bære frem barnet tar hun på seg et veldig stort ansvar. De aller fleste som er 15 er ikke rede til å bli mor.
Og hva med gutten? Han som en gang sa til henne at han alltid ville elske henne og aldri forlate henne uansett hva som skjedde? Jo, han stikker så fort hun sier ordet gravid. Han har jo fått det han var ute etter. Og hun sitter der igjen med ikke annet enn en voksende mage og et vanskelig valg.

Hele hennes liv er ødelagt og totalt forandret på grunn av den ene natten. Hele hennes liv kommer hun til å angre på at hun ikke sa nei. Han forsetter som vanlig, forsetter å utnytte jenter som ikke skjønner konsekvensene av sine egne handlinger.

Hvor lenge skal dette forsette? Hvor langt skal det gå før noen sier stopp?

En rar følelse

Hmm. Jeg vurderer hardt å legge meg egentlig. Jeg har vært for meg selv i en god stund nå og kjeder meg nesten skakk ihjel. Er det sånn at enkelte personer trenger folk rundt seg hele tiden, for ikke å kjede seg? Er det et behov, et must eller en følelse?

Jeg vet med meg selv at jeg egentlig har fått mye ut av dagen, gjort mye morsomt og vært aktiv sosialt - Men hva nå? Noen sitter oppe i stua og ser på tv, mange andre sitter på rommene sine og sysler med helt andre ting. Noen er også ute å damper, mens andre blandt annet står i gangen, utenfor dører min å skriker å skråler, som om de ikke hadde gjort noe annet hele livet!

Er det min egen skyld at jeg nå sitter alene med følelsen av at "alle andre" gjør noe? Eller er det en annen grunn? Følelsen av at jeg stort sett, alt for ofte, må ta intiativet når det gjelder å menge med folk på skolen begynner å bli litt tung å bære på, igrunn.

Jeg har tenkt litt i det siste; kanskje folk tar meg for gitt, at jeg muligens er yngre enn de aller fleste, og at det kan ha en virkning på dem? Såklart, folk som er jevnaldrene - som deler samme interesse og har den samme humoren, såklart de vil mingle - men ingen har spurt meg?

Det er en slitsom og trist tanke.

Kanskje jeg er ung til sins og er en SMULE mer barnslig enn de fleste, men hvorfor skal det være en hindring? Jeg er meg selv, og oppfører meg deretter.
- Som om jeg skulle vært 45 år og oppført meg som en på 21, det ville blitt drøyt det også. Jeg er akkurat blitt 18, og det eneste folk har av kommentarer er at jeg er så barnslig osv. De kan vende seg mot andre og få med dem til å le - mens jeg bare står der og føler meg misforstått.

Greit at jeg ikke er den smarteste i verden, men jeg har følelser, og jeg blir lei den samme spøken og kommentaren gang på gang jeg også.

Bare sånn at det er sagt, så det ikke skal bli noen misforståelser blandt folk på skolen som antagligvis kommer til å lese dette, så er det ikke på noen måte jeg prøver å være slem, eller virke sur. Det er NOEN på skolen som kunne blunket to ganger før de spytter ut den første kommentaren som dukker opp i hodet, og det mener jeg. Jeg er lei.

Reklame

Jeg har sett hvordan reklamen kan lure oss ved å bruke forskjellige ”triks”. Pene modeller, lovende ord, og kjente personer som bruker produktet, er bare noen av dem.

Reklame får vi bare mer og mer av i dagens samfunn. Den vil aldri forsvinne. Derfor mener jeg det er viktig at vi er beviste på hvordan den påvirker oss, og at vi er kritiske når vi ser den.

Reklamebransjen tyr stadig til nye metoder får å få akkurat deg til å kjøpe ulike produkter. Pene, slanke, lettkledde mennesker er en klassiker for å fremme et produkt, uansett om det er undertøy, frokostblanding, blomster eller parfyme det skal reklameres for. Målet er at vi skal føle at vi trenger det produktet de vil selge oss.

Ofte blir tall og faktaopplysninger knyttet til reklamen – f. eks: ”70 prosent av alle rynker blir borte hvis du bruker denne kremen” eller ”Vippene blir 60 prosent lengre”. Om dette er riktig er veldig vanskelig å sjekke.
Om vi blir påvirket og reklamen har lykkes, kan vise seg på ulke måter. Når vi går rundt å nynner på melodien fra en reklame film eller når vi snakker om hvor teit eller morsom en reklame var, da har vi latt oss påvirke. Vi husker produktet og vil muligens velge dette neste gang vi skal handle. En av grunnene til at vi kanskje vil velge dette produktet neste gang er at vi da kjenner produktet, og vi tror vi vet hva vi får.

Når det gjelder reklame som også SKAL sendes under programmer eller kanskje yndlings filmen din på TV, er jeg èn av de som mener at det er helt unødvendig med sådan unødvendig vrøvl! Det er helt forstålig at prudusentene av reklamene ser på det som en god idè å sende ut dette, når det er folk over hele landet som vil se akkurat dette - og bli lett påvirket - men er det nødvendig? Hadde det ikke gått ann å gjøre noe med dette, som jeg vil si at jeg ser på som et "problem"?
- Hva med å f.eks lage en ny "ekstra kanal" for alle produsentene, og heller sende all reklamen der? Vil folk henge med på hva som er "nytt, mote, mat, interiør, hvitevare osv" - hadde de søkt det opp. Det er jo enkelt og greit det letteste - for ALLE. Hvorfor ødelegge for noen, når vi kan slippe det hele? Det er en irriterende tanke.

Sommer

Sommer er et jordbærord. Det smaker jordbær av ordet. Ikke sånn kvalmende lyse- rosa jordbærsmak som er tilsatt i altfor søte, kreftfremkallende smågodterier som små barn peker på med fettete fingrer og store, sultne dådyrøyne. Nei! Sommer smaker jordbær. Ekte, nyplukkede jordbær. Jeg kunne spist bare jordbær hele sommeren. Og når et ord smaker noe så godt som jordbær, da må bare innholdet være bra også.

Når jeg tenker på sommer tenker jeg først og fremst jordbær, men etter hvert dukker bilder av bølger , sandstrender, svaberg og følelsen av kaldt vann mot solvarmet hud opp i hodet mitt. Det er noe av det beste med sommeren.

Videre tenker jeg soling. Noe av det viktigste med denne årstiden! Brunfargen, som det så vidt var igjen litt av fra sist sommer, nærmer seg sakte men sikkert målet du hadde satt deg, nemlig å bli brunere enn venninna di, som forøvrig har kjøpt akkurat den bikinien som du ville ha.

Med sommer tenker jeg også endeløs venting på diverse flyplasser eller togstasjoner. Venting på noe som skal ta deg til et helt nytt sted, eller tilbake til en plass du har vært før. Men det har sin sjarm. Det er noe med plasser som det. Jeg liker. Ta sentralbanestasjonen i København for eksempel. Det er et av de stedene jeg bare MÅ innom når jeg er der. Det er ikke noen andre steder i byen det er innom så mange forskjellige mennesker i løpet av en dag som der. Kontorrotter, halvgamle menn som fortsatt henger igjen på 60-tallet, rastanegre, engelskmenn, tyskere som prøver å gjøre seg forstått med en merkelig blanding av tysk og engelsk, franskmenn som veiver med armene og en håndfull av ”købens løse fugler”. Når jeg står midt i det enorme lokalet, som er stappfullt av rare folk, føler jeg ikke at jeg er i Danmark, men i en liten del av verden.

Jeg liker å reise. Særlig om sommeren. Det er så mye mer liv da. Alle er så glade og vennlige. En sommer vil jeg reise lagt og oppleve masse! Jeg vil svømme med delfiner, besøke en indianerstamme i en regnskog, stå på slalåm i bikini og haike fra Trondheim og se hvor lagt jeg kommer.

Det jeg liker aller best med sommeren er allikevel å ligge på stranden her hjemme sammen med masse venner. Spise jordbær, bade og grille. Og når kvelden kommer, bare slappe av i armkroken til en ”søtest gutt”. Slippe å tenke på klokka, eller hva som skal skje dagen etter. Den blir som den blir. Sommer er bra, rett og slett.

Men på den andre siden; sommeren bringer jo også med seg plagsomme måser, irriterende veps, solbrente skuldre og ikke mist sommerjobb-maset. Men etter min mening er det ingenting som slår den ekle følelsen av å ha salt i håret og skrukkete sandpapir-hud etter å ha badet i saltvann. Det er det absolutt verste med sommeren. Det og endeløse fotturer i skog og mark sammen med morgenglade foreldre og to grettne brødre, men selv det kan ha sine gode sider.

Men til tross for smertefulle netter, med våte håndklær på ømme skuldre og slitsomme turer med store gnagsår på beina som resultat, er sommeren den desidert beste årstida! Enten du tilbringer ferien på ei hytte langt unna allfarveg eller om du er i et varmt og spennende land, er det noe du kan leve på helt til neste sommer.

Verden - En boble?

Ei lita jente står og blåser såpebobler. Hun trekker pusten dypt og stirrer trollbundet på at den lille bobla vokser og vokser – og plutselig frigjør seg. Den flyr avgårde med vinden, ut i den store, ukjente verden.

Slik kan man beskrive et menneskes liv i dag. Gjennom oppveksten vokser vi og utvikler oss, til vi en gang plutselig forlater redet og starter for oss selv. Da har vi med oss alt vi har lært i løpet av årene. Vi sitter velfornøyde inne i hver vår såpebobleverden og fatter ikke at den ekte, uegennyttige verdenen befinner seg utenfor såpeboblas vegger. I frykt for at å rekke ut ei hånd for å hjelpe andre som befinner seg der ute vil sprenge vår perfekte verden, forblir vi i bobla vår resten av livet.

EGOISME

Den sanne innsikt kommer innenfra. Ingen andre kan forandre på deg, det er du selv som må ta avgjørelsen om hva du vil gjøre med livet ditt. Det er selvfølgelig et vanskelig valg å ta, for livet i såpebobla er jo så godt. Der har du alt du trenger og ønsker deg – unntatt kontakt med andre mennsker. Jeg mener at vi bare kan bi lykkelige og ha et fullkomment liv hvis vi fullt ut benytter våre evner – også vår medfødte evne til å elske og bry oss om andre mennesker. En egoistisk person kan aldri bli helt lykkelig, for han har begravd sin omsorgsfølelse dypt inne i seg og lever bare av kjærlighet til seg selv og sitt. Egoistene har det så travelt med å bygge opp sitt eget liv at de glemmer at de også må slippe andre inn i det. Man må ikke være «sin egen lykkes smed» i så stor grad at man glemmer å bidra til andres lykke.

En annen viktig ting når det gjelder egoister – de tør ikke å slippe andre inntil seg eller motta hjelp fra andre. Fordi egoisten bare tenker på seg selv, tar han det for gitt at andre også handler med de samme motivene som ham. At noen kan hjelpe andre uten å få noe igjen for det, er utenkelig.


- I Bibelen står det at man skal «elske sin neste som seg selv», men det er tydelig at selv de kristne har glemt denne formaninga. Nå til dags handler det om å elske seg selv.
«Det heter ikke vi nå lenger - men jeg!»